We have detected that you are located in . Do you want to switch to the local site?
Småbarnsfaren Faraz Pettersen (34) nekter å la vekta stoppe ham fra å gjøre det han vil. Men følelsen av å være litt på utsiden har alltid vært der.
– Hver gang jeg spiser, hver gang jeg ser mat, tenker jeg: Spise? Ikke spise? Tankene om vekt og kropp er alltid i hodet, sier Faraz Pettersen.
34-åringen bor i Vormsund i Akershus med kone og to små sønner, og jobber på et fiskelager. Hverdagen ser ut som mange andres: jobb, familieliv og hverdagslogistikk. Men følelsen av å være litt på utsiden har fulgt ham siden han var barn.
– Jeg merket tidlig at jeg var større enn de andre barna, og fikk kommentarer om det allerede på barneskolen. Samtidig visste jeg ikke helt om det var ment som tull, erting eller kritikk. Men det gjorde at jeg følte meg litt annerledes, forteller småbarnsfaren, som kom til Norge fra Iran for ti år siden.
Det er en følelse som har blitt værende. I dag opplever Faraz at vekten fortsatt påvirker hvordan han har det, og hvordan andre ser på ham.
– Jeg føler at folk behandler meg annerledes når jeg er tyngre, og at jeg har det bedre når jeg veier bare noen kilo mindre. Det handler nok både om hvordan jeg fysisk føler meg, men også om hvordan samfunnet ser på meg, poengterer han.
I jobbsammenheng har han opplevd å be om mer ansvar og nye utfordringer, men følt at kroppen ble en barriere.
– Da har jeg tenkt at de kanskje tror at jeg ikke vil klare eller orke større oppgaver på grunn av vekta. Men da får jeg heller ikke muligheten til å bevise noe annet.
En vektreise er ofte som ei trapp – den går opp, ned og kan i perioder stå stille. Faraz har selv prøvd ulike metoder for å gå ned i vekt, med varierende hell.
Som tenåring i Iran begynte han å faste for første gang. Det gikk dårlig. Han sluttet å spise i flere dager, og da han begynte igjen, spiste han for mye. Kroppen svarte med smerter og problemer.
Etter at han kom til Norge, har han prøvd keto-diett, trening og en kjøttbasert diett. Men resultatet var skuffende i forhold til innsatsen.
– Å gå opp var veldig enkelt – det skjedde kanskje i løpet av en måned eller to. Men jeg har vært på diett i et helt år og følt at jeg ikke fikk det resultatet jeg ønsket.
Nå prøver Faraz periodisk fasting, med et begrenset spisevindu i stedet for å kutte ut mat helt. På en måned har han gått ned seks kilo. Det er fremgang, men han vet at veien er lang. Han kunne også ønske å få bedre støtte hos fastlegen.
– Jeg har hatt flere ulike leger, og har opplevd at noen vil pøse på med medisiner, mens andre ikke kommer med noen råd i det hele tatt – selv om blodsukker, puls og blodtrykk ikke er bra.
Faraz får innimellom høre at han «ikke er veldig stor».
– Men jeg er stor nok til å ikke være komfortabel i min egen kropp. Det er det som betyr noe.
Han nekter imidlertid å la det påvirke ham altfor mye i hverdagen.
– Jeg kjenner mange, både familie og venner, som har for mye skam rundt vekten sin. De dropper å være ute blant folk, på restauranter, i aktiviteter, fordi de føler at de ikke passer inn, forteller han, og fortsetter:
– Jeg prøver veldig hardt å stå imot den følelsen. Selv om ting kan være tungt og de fleste rundt meg er i bedre form, gir jeg ikke opp.
Faraz ønsker seg mer åpenhet rundt det å leve med høy vekt.
– Det er veldig fint at man snakker om overvekt. Det bidrar forhåpentligvis til mindre press og skam, og til at folk synes det er lettere å be om hjelp.
